Ekspresjonistens kunst.
Naturalismen ble for meg en trelldom.
Så vakker, så speilaktiv, – naturens skjønnhet forvitres ikke.
Men mine følelser, mine tanker;
angsten, sorgen, smerten, lidenskapen,
kjærligheten, døden, livet –
får ikke plass på mitt lerret i naturens speilbilde.

Jeg druknet inntil jeg så lyset i mitt eget kunstverk.
Livsfrise; sjelelig, angstfull, melankolsk, kjærlig.
Døden så ikke lyset før jeg var blitt meg selv.

Farger skaper liv.
Farger av angst, begjær, besvær, kjærlighet, sjalusi, årvåkenhet.
Den lidenskapelige kunst finnes i ekspresjonistens verden.
Fritt tenkende, fritt malende, den kreative ånd svever over lerretet.

Solen er min kjærlighet, månen min dyd.
Å male naturen – min lekegrind.
Kunsten forteller noe.

Uten et budskap har kunsten ingen verdi.
Jeg har fortalt om livet i bilder.
Livet og døden er ett, for livet er evig.
Min stemme er etter døden, fra åndeverden.

Jeg ser sulten.
Jeg ser den ekstreme fattigdom i min familie på jorden.
Kunsten min er til for å hjelpe det skrikende barn,
mennesker på flukt, mennesker som lider på Moder jord.

Døden er barmhjertig mot dem som ser sin neste som seg selv.
Egoismen, grådigheten, materialismen i overflod gir besvær
etter dødens utgang.

Elsk din neste som deg selv, –
et vanskelig utrykk å etterleve, men prøv så godt du kan.
Det vil gi deg et godt liv, ikke bare på Moder jord,
men inn i evigheten.

Klimafornekteren har gått seg vill.
Moder jord må bli karbonnøytral.
En jord som gir smerte, som skaper ulevelig kår for mennesker og dyr.
Etterlev Paris avtalen, – den deilige planeten må bevares, komme i balanse.
En og en halv graders målet er din fordømte plikt å oppnå –
for dine neste generasjoners ve og vel.

Der egoismen rår har kjærligheten dårlige kår.
Et ordtak, velkjent, og avgjørende for vår felles framtid.

Lidenskap, smertefullt,
kjærlighetsbrist.
Min kvinne – hva er det med meg?

En jomfruelig elskov,
en kjærlig seanse.
Hvordan kan jeg løsrive meg –
fra et øyeblikk jeg har så kjært?
Lidenskapelig begjær.
Det rødlige hår slipper ikke taket.
Jeg er i henne og hun i meg,
vi er ett i skapelsens stund.

Vær barmhjertig med meg.
Sinnets ufordragelighet.
Ditt nærvær gir meg angst,
Din skjønnhet lemlester mitt sinn.

Du søker kjærlighet.
Jeg er i kunstens verden, forlatt.
Min kjærlighets gudinne.
Jeg elsker deg Madonna.

Skogens prinsesse med det røde hår,
en drøm – surrealismens verden.
Jeg malte min drøm på lerret.
Jeg er fanget av skogens prinsesse.
Trærne innviklet i det røde hår, – del av
skogens komposisjon.
Et kunstverk av kjærlighet, lidenskap, smerte,
sorg, – min egen depresjon.

Min hvite prinsesse har forlatt meg.
Den hvitaktige kjærlighet.
En dråpe av begjær, –
som forsvant som dugg for solen.

Min drøm ble til aske.
Jeg ser ut vinduet, –
lyset har stått opp fra askens avgrunn.
Fra jord til himmel,
fra aske til lys.
Skogens prinsesse er mitt lys i askens mørke.

Dikt til maleriet “ASKE” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 1. november 2021

Jeg hører lyden av dampmaskiner som slår,
kullet som gir drivkraft. Fløyten høres i det fjerne.
Den kommer nærmere,
røyken står opp som en sky over jernbanesporet på Nordstrand,
når jeg beskuer fjorden, himmelen og dens prakt,
dets rødlige skjær, og det tunge regnfylte skylaget, –
som for øyeblikket tar vare på dråpene.

Seilbåtene speiles i vannet sammen med himmelens speilbilde.
Et sindig maleri som gir ro og fred i menneskekroppen.
En god stund på livslinjen.

Dagens klima er på agendaen i det internasjonale samfunn.
Parisavtalen på en og en halv grads oppvarming må etterleves.
Om ikke ettergir dere en planet til neste generasjoner,
som vil riste på hodet av deres økonomiske begjær,
utilstrekkelighet og ubarmhjertighet.

Dagens tog går med ren energi her på bjerget.
Ren energi, fornybare energi er fremtiden,
og vi må være solidarisk med verdenssamfunnet.
Vi er i samme båt.

Klimaet gjør at vi kan beundre stjernenatten,
beundre naturens skapelse, Guds gave til oss alle.
Vi er alle togreisende. Toget må frem.
Uregjerlig flom, tørke, skogbranner, –
ekstremvær er klimafornekterens regnskap.
Vi må stå sammen alle som en.

Jorden og klimaet er vårt felles anliggende.
La oss ta være på Guds skapelse.
La oss forære en jord til våre barn,
våre neste generasjoner som vi kan være stolt av.
Fløyten fra toget er et varsel,
den stopper ikke før verden er karbonnøytral.

Dikt til maleriet “RØYK FRA TOG” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 31. oktober 2021

Nordlyset blafrer, – spiller over himmelen.
Grønt, besnærende.
Magnetfeltet gir solens virkning.
En praktfull skapelse, en stjernenatt.

Vinteren er kommet, snøen har lagt seg, –
reflekterer lyset fra himmelen, –
i mine tanker og følelser.

Fortiden er foran våre øyne når vi skuer ut mot himmelhvelvet,
en fortid inn i evigheten.
Smertefullt å tenke at vi vet så lite.
Det gjør noe med oss.
Det skaper usikkerhet.

Der ute blinker Venus, Jupiter og Mars.
Planetene i vårt solsystem,
som vi kan se med det blotte øye.
Denne stjernenatten ser jeg også dem.

Vår jord i bane rundt vår stjerne.
Natt og dag.
Vinter og vår, sommer og høst.
Månen gir oss flo og fjære.
Spektakulært å kjenne på de kreftene som omgir oss,
som vi knapt tenker på –
om vi ikke skuer mot himmelen en stjernenatt.

Stjernenatten gir meg ro i sjelen.
Stjerner har en virkning, en ro over seg.

Jeg famler i blinde.
Jeg leter etter min palett og pensel.
Skal jeg se stjernenatten må lyset være av inne i mitt arbeidsværelse.

Jeg maler den grønne aura,
de funklende stjerner,
himmelhvelvet i sin svarte til lysblå fargekontrast.
Byen gir det lille lys som gir landskapet sine skygger.

Kraftige farger, brede linjer,
min stjernenatt er foreviget på mitt lerret.

Dikt til maleriet “STJERNENATT” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 31. oktober 2021