Hvem er jeg?
Hvem er du?
Hører du meg ikke?
Jeg er deg, og du er meg.
Vi er ett, min venn.

Jeg forstår deg ikke.
Hold din hånd mot ditt hjerte.
Jeg er sjelen din.
Jeg er ditt jeg, og du er meg –
Ett i samme kropp, en kjærlighet av Gud.
En hånd til å hjelpe din neste.
Stryke en på kinnet.
Hjelpe en i nød.

Ditt hjerte banker, viser deg vei.
Hånden din kjenner hjertets smerte –
Hånden din som kan stryke håret på din neste.
For vi er ett.
Vi er alle skapt av den samme ånd,
kjærlighetens gave gitt av vår Skaper –
For et nytt liv på jorden.

Dine hender er din velsignelse.
Hender du kan trøste med,
Du kan vise veien med.
Du kan skape med.
Du kan holde fast ved.

Jeg vil vise deg med dine hender –
Kjenne mitt hjertebank –
Min lengsel etter å hjelpe –
Din familie, dine brødre og søstre.
Gud er ett med din gjerning når hånden din berører hjertet til din neste.
Guds skaperverk, ditt mesterverk.

Den sinnsyke lette etter svaret på livets mysterium –
I tale med sitt innerste jeg, sjelen.
Misforstått, erklært sinnssyk.
Livets visdom, ukjent for mann og kvinne.
Uvitenhet, hjelpeløshet, medlidenhet.
Hvem er jeg?
Hvem er du?
Vi er livets kraft.
Guds hender på vår jord.

Munch i ånden,
Kommunisert fra Åndeverden – 4. juli 2022

 
 
 
Åsgårdstrand –
Sjøen er så vakker, blinkene,
Bølger av beruselse,
Kjærligheten i beruselse.
Mitt hjerte rives i filler.

Min gudinne har forlatt meg,
Mitt blod renner.
Alt blir rødt, – et blodhav.
Hvor er jeg, hvem er jeg?

Et streif av lys skinner.
Min Gudinne var som en månens pil.
Jeg har sett den gule flamme.
Jeg har malt månens skinn som med ett er blitt min gudinne.
Løsrevet fra mitt innerste jeg.
Hvorfor forlot du meg, – jeg elsket deg.

Fortapt i kvinnens flammehav.
Jeg er fanget i hennes gylne hår.
Månens pil gjennomborer mitt hjerte.
Naturen elsker mitt blod.

Slipp meg fri!
Kjærlighetens brist gjør meg gal.
Den melankolske verden er mitt univers.
Mitt sinn er forkastet.
Hjelp meg!

La meg se lyset i meg selv.
Guds gudinne ble borte.
Blodet mitt er igjen blitt del av Guds natur.
Blomstene, gresset har igjen fått sin naturlige farve.
Jeg er meg selv igjen.

Munch i ånden,
Kommunisert fra Åndeverden – 4. juli 2022

Poem for the painting “SCREAM” by Edvard Munch
Communicated from the spirit world October 30, 2021

SCREAM

I stand on the bridge.
I am lost.
My soul has left me.
I scream! Where are my hands –
where is my body, am I dead?
Where are my friends?

The soul’s bloody tears are wiped across my canvas –
An inferno
Hell itself –
I do not want to die.
The depression loosens its grip.

The soul’s wandering.
My heart beats, I live!
Where am I?
I am in the melancholic universe –
a world I do not understand, –
a world of depression.

Give me life back!
Pull me out of this darkness!
God my creator, – give me light, –
give me your love.
Let me see my friends’ goodness in myself.

Cry out and you will be heard!
Cry out for God’s power, your own power!
It nourishes.
The sky turns light blue, I see the sun again.
I am myself – again.
 

Norwegian “SCREAM”

 
Poem to the painting “THE SUN” by Edvard Munch in Spirit,
Communicated from the spirit world on October 30, 2021
10:00 AM – 10:10 AM
(translated to English from Norwegian)

THE SUN

A sustaining force—
the essence of my work.
The power that breathed life into me.
Love flowing from the depths of my being.
I am the sun.

White waves,
bursts of color and feeling.
My heart beats.
A crimson sea, an inner storm,
a world steeped in melancholy—
from the shadows of my own despair
to love for my fellow soul.

Our star—
the mercy of God—
the cornerstone of all existence.
Our origin.
Our Creator.
We are one with that same star.
Every life, every thought—your emotions;
all born from the sun’s touch upon your soul.

The Almighty Spirit,
the source of God,
Creation,
Life eternal.

Norwegian

Edvard Munch var stadig vekk i Bergen og brukte flittig natt toget fra Kristiania. EDVARD MUNCH i ånden med diktet “Natt toget med Bergensbanen”.

Solen varmer mitt hjerte –
min indre sol.
Solen jeg selv skapte på mitt lerret,
som er åpenbaret i Universitetets Aula,
for alle til å kjenne på varmen,
jeg ønsker å gi mine medmennesker.

Jeg hører dampkjelens vesen,
sylindre og akslinger som lystrer naturens krefter.
Lyden av damplokomotivet gir meg ro.

Naturen hviner forbi i en hastighet jeg ikke klarer å absorbere.
En klar måne skinner inn gjennom vinduet i min sovekupé.

Jeg ser vann og fjell i horisonten,
månens lys bader seg i naturens himmelhvelv,
vannet – et speilbilde av stjernene på himmelen over.

Jeg våkner, – Edvard, Edvard;
min kjærlighetskvinne forærte meg en drøm, –
en kjærlighetshistorie.

Jeg sovner. – Med ett duren av fløyten.
Vesende damp. Vi er kommet til Finse,
– høyeste punkt på denne ferden fra Kristiania til Bergen.

Jeg ser ut vinduet. Fortsatt noen små snøflekker her og der.
Mørket siger innpå, søvnen tar meg.

Jeg kaldsvetter. Jeg hører stemmer. Jeg hører gråt og latter.
Det er noe sørgmodig, – syke mennesker forvandlet til elskende par.
Atter en gang, befinner jeg meg i melankoliens verden –
en verden uten substans.

Selvopplevde tanker,
grunnvollen i livet.
Fanden heller, – depresjonen skal ikke ta meg.
Søvnen gir meg ro, –
ro i mitt sinn.

Jeg drømmer om verdensbyen Bergen mellom de syv fjell, –
en by av kjærlighet, der jeg finner meg selv,
der jeg kan være meg selv.

Bort fra sjalusi av kunstnere som ikke forstod meg,
av kjærlighetssorg, –
en ny frisk start på en ny dag,
det er Bergen by.

Solen skinner atter en dag,
og bergenserne lyser opp mitt hjerte.

Les diktene til Edvard Munch fra Åndeverden – Edvard Munch