Nordlyset blafrer, – spiller over himmelen.
Grønt, besnærende.
Magnetfeltet gir solens virkning.
En praktfull skapelse, en stjernenatt.

Vinteren er kommet, snøen har lagt seg, –
reflekterer lyset fra himmelen, –
i mine tanker og følelser.

Fortiden er foran våre øyne når vi skuer ut mot himmelhvelvet,
en fortid inn i evigheten.
Smertefullt å tenke at vi vet så lite.
Det gjør noe med oss.
Det skaper usikkerhet.

Der ute blinker Venus, Jupiter og Mars.
Planetene i vårt solsystem,
som vi kan se med det blotte øye.
Denne stjernenatten ser jeg også dem.

Vår jord i bane rundt vår stjerne.
Natt og dag.
Vinter og vår, sommer og høst.
Månen gir oss flo og fjære.
Spektakulært å kjenne på de kreftene som omgir oss,
som vi knapt tenker på –
om vi ikke skuer mot himmelen en stjernenatt.

Stjernenatten gir meg ro i sjelen.
Stjerner har en virkning, en ro over seg.

Jeg famler i blinde.
Jeg leter etter min palett og pensel.
Skal jeg se stjernenatten må lyset være av inne i mitt arbeidsværelse.

Jeg maler den grønne aura,
de funklende stjerner,
himmelhvelvet i sin svarte til lysblå fargekontrast.
Byen gir det lille lys som gir landskapet sine skygger.

Kraftige farger, brede linjer,
min stjernenatt er foreviget på mitt lerret.

Dikt til maleriet “STJERNENATT” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 31. oktober 2021

Jeg ser mine venner livlig, syngende på piren.
Jeg har mistet gleden med livet.
En kontrast som utspiller seg ved stranden.
Hva fanden dreier livet seg om?
Hvorfor er jeg her?
Hva er meningen med alt?

Jeg finner ingen glede i gledens øyeblikk sammen med mine venner.
Jeg er ensom og forlatt.
Ikke av mine venner, men av meg selv.
Vanviddet driver tankene mine.

Hadde jeg bare ikke sluppet taket på min kvinne.
Min kjærlighetssorg.
Hvorfor kan jeg ikke finne meg til rette.
Kunsten tar mitt liv.
Min lidenskap driver meg inn i depresjonens hjørne.

Slipp meg ut, slipp meg fri!
Jeg vil ikke høre på din stemme.
Jeg vil ikke lytte til ditt vanvidd inni hodet.

– Edvard, Edvard – hører jeg.
Kom hit over, vi skal vise deg noe.
Jeg tusler bortover stranden.

Se de nydelige fargene, roper de.
Mal oss Edvard.
La oss bli ditt maleri.

Jeg minnes mine venner,
og jeg malte dem på mitt lerret,
i dype farger, deres lykkerus.

I dag vet jeg hvem jeg er.
En evig sjel, lykkelig.
Jeg har funnet meg selv, –
meningen med livet, hva jeg vil.

Jeg kommer hit til dere.
Jeg ville fortalt det til mine venner.
At som menneske har man mange liv.
Døden er en utgang til din evige kunnskap.

Vi er alle her for å lære,
for å vokse spirituelt, åndelig,
for å moderere oss materielt,
for å hjelpe vår neste,
for å skape en bedre fremtid for neste generasjoner,
som hver og en av oss kan ta del i,
og gjennom nye liv om man vil.
Det er Guds kjærlighet for oss alle.

Dikt til maleriet “MELANKOLI” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 31. oktober 2021

– Edvard, Edvard – hører du meg ikke?
En kvinnestemme løsner taket i mine tanker, –
tanker som svever flyktig denne aftenen.

Månens gjenskinn i sjøen er som en gul pil –
farende gjennom mitt hjerte.
Kvinnestemmen er der fortsatt.
– Edvard, du må høre på meg.

Sommernatten er varm,
en gylden aften.
Hennes lysbrune hår liggende ned over skuldrene og ryggen,
hennes øyne som en mørk brønn.
Hvor er jeg?
Hvem er jeg?
Hva vil du meg?

– Kjære Edvard, kom bort til meg.
Jeg ser den lysblå kjolen, broderiene, hvite, glinsende.
Hennes munn, et rosa skjær.
Hennes øyne gjennomborer meg.

Sterk, men tilforlatelig. Jeg blir ett med henne.
En omfavnelse, et erotisk kyss.
En uforglemmelig sommernatt,
den forbudte kjærlighet,
det erotiske vanvidd.

En hud, min hånd fester seg ved.
Hud mot hud, varme, –
hennes utstråling gjør meg gal.

Sjøen glitrer med sine stjerner,
speiles av omgivelser, av månens kraft.
Universet blir med ett vårt lille univers.
Kvinnens stemme visker til meg:
– Jeg elsker deg.

Et kjærtegn og mine tanker drukner i hennes øyne.
Sommernattens drøm.

Dikt til maleriet “STEMMEN” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 31. oktober 2021

Se på meg kjære Sophie.
Klarer du å åpne øynene dine?
Munnvikene hennes løfter seg.
Et lite smil med halvveis åpne øyne.

Jeg er her hos deg Edvard.
Hva skal man si til en dødssyk pike,
til en pike som man har så inderlig kjær?
Hvilken oppmuntring skal man gi?

Min oppmuntring den gang var et vennlig smil og en klem.
En familie i sorgfull stemning, fortvilelse, død, galskap.
Gjennom trøst?
Vi vet jo ingenting om hva som venter en.
Det er til å bli gal av, deprimerende.

Det er et vanvidd vi har fått servert –
fra det religiøse kapittel.
Sophie døde ikke,
tuberkulosen frarøvet hennes fysiske kropp,
men sjelen kan ikke dø.
Sophie er levende.

Døden er ikke et avsluttet kapittel,
det er begynnelsen på et nytt kapittel.

Religiøse dogmer gir angst og depresjon.
Vi forstår dem ikke.
De er oppdiktet, de dogmer som er utenfor vår forstand.
Sykeleie til Sophie trengte ikke være et sorgens kapittel,
en sorgfull historie.
Ja, vi ville savne henne, men vi ville vite at lidelsen var slutt,
og et nytt liv med kjærlighet kom til henne.

Den religiøse kontekst må revideres,
Livet må gis håp, – en forståelig historie.
Ikke barbariske levninger fra fortiden.
Kirken har en oppgave.

Livet er evig, Sophie er levende,
Jeg er, har alltid vært en skapning av Gud.
Et liv gitt oss alle.

Dikt til maleriet “DØDEN I SYKEVÆRELSET” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 31. oktober 2021

Lyset gjennom vinduet treffer Thora Emilie i ansiktet.
Det lyser opp den kyske pike,
som nylig våknet denne stille morgenen.

Hun ser ut vinduet,
det kjærlige landskapet, gårdstunet, – det velstelte.
Bygningene gir en ro i sjelen hennes.
Hun kjenner på følelsen av blikket fra naturen –
som fyller hennes hjerte med glede og inspirasjon –
for en ny dag.

Fortsatt litt søvnig der på sengekanten,
når hun drar strømpene opp fra sine bare føtter.

Lysvirkningen i værelset, de blendende gardiner,
det hvite bord, det hvite sengetøy –
kjennetegner en nyfiken jomfru.
De kobolt blå veggene der lyset treffer –
minner meg om en himmelblå.
Det er en naturens side i selve værelset.

Jeg maler hennes unge kropp i et stillferdig øyeblikk,
jeg fyller henne med farger,
jeg fyller mitt lerret med hennes følelser.

En morgen, en kjærlighetens gave, –
en stemning som gir fred i sinnet, –
solrik, fargerik, –
blendende av en sol som speiler hennes hjerte.

Thora Emilie, en kjærlig kvinne, –
nyfiken, klar for en ny dyst.
Nytt arbeid venter på pensjonatet der hun har sitt virke,
Madame Reiffs pensjonat på Modum.

Min venn, er du klar for frokost?
Jeg spanderer!

Dikt til maleriet “MORGEN, 1884” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 31. oktober 2021