Edvard Munch var stadig vekk i Bergen og brukte flittig natt toget fra Kristiania. EDVARD MUNCH i ånden med diktet “Natt toget med Bergensbanen”.

Solen varmer mitt hjerte –
min indre sol.
Solen jeg selv skapte på mitt lerret,
som er åpenbaret i Universitetets Aula,
for alle til å kjenne på varmen,
jeg ønsker å gi mine medmennesker.

Jeg hører dampkjelens vesen,
sylindre og akslinger som lystrer naturens krefter.
Lyden av damplokomotivet gir meg ro.

Naturen hviner forbi i en hastighet jeg ikke klarer å absorbere.
En klar måne skinner inn gjennom vinduet i min sovekupé.

Jeg ser vann og fjell i horisonten,
månens lys bader seg i naturens himmelhvelv,
vannet – et speilbilde av stjernene på himmelen over.

Jeg våkner, – Edvard, Edvard;
min kjærlighetskvinne forærte meg en drøm, –
en kjærlighetshistorie.

Jeg sovner. – Med ett duren av fløyten.
Vesende damp. Vi er kommet til Finse,
– høyeste punkt på denne ferden fra Kristiania til Bergen.

Jeg ser ut vinduet. Fortsatt noen små snøflekker her og der.
Mørket siger innpå, søvnen tar meg.

Jeg kaldsvetter. Jeg hører stemmer. Jeg hører gråt og latter.
Det er noe sørgmodig, – syke mennesker forvandlet til elskende par.
Atter en gang, befinner jeg meg i melankoliens verden –
en verden uten substans.

Selvopplevde tanker,
grunnvollen i livet.
Fanden heller, – depresjonen skal ikke ta meg.
Søvnen gir meg ro, –
ro i mitt sinn.

Jeg drømmer om verdensbyen Bergen mellom de syv fjell, –
en by av kjærlighet, der jeg finner meg selv,
der jeg kan være meg selv.

Bort fra sjalusi av kunstnere som ikke forstod meg,
av kjærlighetssorg, –
en ny frisk start på en ny dag,
det er Bergen by.

Solen skinner atter en dag,
og bergenserne lyser opp mitt hjerte.

Les diktene til Edvard Munch fra Åndeverden – Edvard Munch

 
Ekspresjonistens kunst.
Naturalismen ble for meg en trelldom.
Så vakker, så speilaktiv, – naturens skjønnhet forvitres ikke.
Men mine følelser, mine tanker;
angsten, sorgen, smerten, lidenskapen,
kjærligheten, døden, livet –
får ikke plass på mitt lerret i naturens speilbilde.

Jeg druknet inntil jeg så lyset i mitt eget kunstverk.
Livsfrise; sjelelig, angstfull, melankolsk, kjærlig.
Døden så ikke lyset før jeg var blitt meg selv.

Farger skaper liv.
Farger av angst, begjær, besvær, kjærlighet, sjalusi, årvåkenhet.
Den lidenskapelige kunst finnes i ekspresjonistens verden.
Fritt tenkende, fritt malende, den kreative ånd svever over lerretet.

Solen er min kjærlighet, månen min dyd.
Å male naturen – min lekegrind.
Kunsten forteller noe.

Uten et budskap har kunsten ingen verdi.
Jeg har fortalt om livet i bilder.
Livet og døden er ett, for livet er evig.
Min stemme er etter døden, fra åndeverden.

Jeg ser sulten.
Jeg ser den ekstreme fattigdom i min familie på jorden.
Kunsten min er til for å hjelpe det skrikende barn,
mennesker på flukt, mennesker som lider på Moder jord.

Døden er barmhjertig mot dem som ser sin neste som seg selv.
Egoismen, grådigheten, materialismen i overflod gir besvær
etter dødens utgang.

Elsk din neste som deg selv, –
et vanskelig utrykk å etterleve, men prøv så godt du kan.
Det vil gi deg et godt liv, ikke bare på Moder jord,
men inn i evigheten.

Klimafornekteren har gått seg vill.
Moder jord må bli karbonnøytral.
En jord som gir smerte, som skaper ulevelig kår for mennesker og dyr.
Etterlev Paris avtalen, – den deilige planeten må bevares, komme i balanse.
En og en halv graders målet er din fordømte plikt å oppnå –
for dine neste generasjoners ve og vel.

Der egoismen rår har kjærligheten dårlige kår.
Et ordtak, velkjent, og avgjørende for vår felles framtid.

Lidenskap, smertefullt,
kjærlighetsbrist.
Min kvinne – hva er det med meg?

En jomfruelig elskov,
en kjærlig seanse.
Hvordan kan jeg løsrive meg –
fra et øyeblikk jeg har så kjært?
Lidenskapelig begjær.
Det rødlige hår slipper ikke taket.
Jeg er i henne og hun i meg,
vi er ett i skapelsens stund.

Vær barmhjertig med meg.
Sinnets ufordragelighet.
Ditt nærvær gir meg angst,
Din skjønnhet lemlester mitt sinn.

Du søker kjærlighet.
Jeg er i kunstens verden, forlatt.
Min kjærlighets gudinne.
Jeg elsker deg Madonna.

Skogens prinsesse med det røde hår,
en drøm – surrealismens verden.
Jeg malte min drøm på lerret.
Jeg er fanget av skogens prinsesse.
Trærne innviklet i det røde hår, – del av
skogens komposisjon.
Et kunstverk av kjærlighet, lidenskap, smerte,
sorg, – min egen depresjon.

Min hvite prinsesse har forlatt meg.
Den hvitaktige kjærlighet.
En dråpe av begjær, –
som forsvant som dugg for solen.

Min drøm ble til aske.
Jeg ser ut vinduet, –
lyset har stått opp fra askens avgrunn.
Fra jord til himmel,
fra aske til lys.
Skogens prinsesse er mitt lys i askens mørke.

Dikt til maleriet “ASKE” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 1. november 2021

Jeg hører lyden av dampmaskiner som slår,
kullet som gir drivkraft. Fløyten høres i det fjerne.
Den kommer nærmere,
røyken står opp som en sky over jernbanesporet på Nordstrand,
når jeg beskuer fjorden, himmelen og dens prakt,
dets rødlige skjær, og det tunge regnfylte skylaget, –
som for øyeblikket tar vare på dråpene.

Seilbåtene speiles i vannet sammen med himmelens speilbilde.
Et sindig maleri som gir ro og fred i menneskekroppen.
En god stund på livslinjen.

Dagens klima er på agendaen i det internasjonale samfunn.
Parisavtalen på en og en halv grads oppvarming må etterleves.
Om ikke ettergir dere en planet til neste generasjoner,
som vil riste på hodet av deres økonomiske begjær,
utilstrekkelighet og ubarmhjertighet.

Dagens tog går med ren energi her på bjerget.
Ren energi, fornybare energi er fremtiden,
og vi må være solidarisk med verdenssamfunnet.
Vi er i samme båt.

Klimaet gjør at vi kan beundre stjernenatten,
beundre naturens skapelse, Guds gave til oss alle.
Vi er alle togreisende. Toget må frem.
Uregjerlig flom, tørke, skogbranner, –
ekstremvær er klimafornekterens regnskap.
Vi må stå sammen alle som en.

Jorden og klimaet er vårt felles anliggende.
La oss ta være på Guds skapelse.
La oss forære en jord til våre barn,
våre neste generasjoner som vi kan være stolt av.
Fløyten fra toget er et varsel,
den stopper ikke før verden er karbonnøytral.

Dikt til maleriet “RØYK FRA TOG” av Edvard Munch,
Kommunisert fra åndeverden 31. oktober 2021