Category Archives: EDVARD MUNCH

Epilogue by Edvard Munch

A Spirit World Message.

The sun is my love, the moon my virtue.
Painting nature – my playground.
The art says something.

Without a message, art has no value.
I have talked about life in pictures.
Life and death are one, for life is eternal.
My voice is after death, from the spirit world.

I look hungry.
I see the extreme poverty of my family on Earth.
My art exists to help the screaming child,
people on the run, people suffering on Mother Earth.

Death is merciful to those who see their neighbour as themselves.
Selfishness, greed, and materialism in abundance cause trouble
after the exit of death.

Love your neighbour as yourself –
a difficult expression to live up to, but try your best.
It will give you a good life on Mother Earth and into eternity.

The climate denier has lost his way.
Mother Earth must become carbon neutral.
A land that causes pain that creates unlivable conditions for people and animals.
Adhere to the Paris Agreement – the delicious planet must be preserved and balanced.
The one-and-a-half-degree target is your damned duty to achieve—
for the well-being of the next generations.

Where selfishness reigns, love has terrible conditions.
A proverb well-known and crucial for our shared future.

HJERTET

Uten forstand er hjertet et objekt –
et hjerte uten substans.
Et pumpende hjerte – hva er nå det?
Hjertet er Guds kjærlighet –
Guds kjærlighet for et nytt liv.

En kjærlighet glemt –
en kjærlighet som overvinner hat –
en kjærlighet i Guds navn.
Kjærligheten er dyrbar.
Skapt av deg selv for din neste.

Kjærligheten overvinner hatet –
den ubarmhjertige ugjerning.
Hjertet – din kjærlighet –
en god gjerning ble din kjærlighet –
et hjerte fylt av gode gjerninger for din neste.

Jeg malte hjertet i hendene på et pikebarn –
Et hjerte hun beundrer, hun lengter etter, et savn!
Hvor er kjærligheten i denne verden?
Hvor er din kjærlighet for dette pikebarn?

Mitt hjerte er for deg min venn –
Hjertet du holder i dine hender,
er min gave til deg, Guds gave –
kjærlighetens gave – ditt savn,
som gav deg et nytt liv.

Kjærligheten, det dyrbareste –
du ikke noen gang vil gi tapt –
For det er deg selv.
Ditt evige jeg, –
Guds skapelse.

EDVARD MUNCH kommuniserte diktet til maleriet “Hjertet” 12. November 2022

Les diktene til Edvard Munch fra Åndeverden – Edvard Munch

EDVARD MUNCH I BERGEN 1916

Kommunisert av Edvard Munch fra Åndeverden, 26. August 2022.

Et inferno har rammet Bergen – Bergen by.
Et ubeskrivelig flammehav. Jeg løper. Jeg hører skrik og gråt.
Mengder av mennesker søker flukt – vekk fra røyken som kveler.
Jeg gisper etter luft. Jeg nærmer meg Nordnes.
Et folkehav av mennesker, gråtende.

Noen har brent seg, noen trenger førstehjelp.
En sykepleier kommer. Gjør så godt hun kan.
Folk trer hjelpende til, støtter hverandre.

Flammene – illsinte jager de fra hus til hus, ingen nåde – bare forferdelse. Hold dere unna, hører vi. Politi og brannfolk styrer folket unna. Det blir en lang natt. Det er kaldt. Vi er i januar, og vinteren gjør det vondt. Jeg fryser. Jeg hører jamring.

Vi pakker oss inn så godt vi kan, henter pledd som gis ut av vinduene.
I sådant øyeblikk kan man føle seg dødsdømt.
Men redningen er nær. Vinden skifter retning.
Det blir lettere å puste.

Dagene var vonde og lange.
Jeg må reise hjem, – hjem igjen til Jeløy i Moss hvor jeg har min bopel. Det er tanker som slår meg.

Folk er blitt husløse: Vi må hjelpe hverandre.
Dagene går, røyken har lagt seg, brannen er slukket.
Bergen sentrum, Torgalmenningen og Strandkaien –
og alt som er i nærheten ligger i ruiner.

Min vandring i byen skaper sterke inntrykk –
som jeg tegner i sort og hvitt, fordi det er ikke lenger noen farver.
Scener som bringer gråten frem, – mennesker som lider.
Virkelighetsfjernt, – en deilig by har falt i ruiner.

Opprydningsmannskapet setter i gang. Hester og kjerre for nok å gjøre.
Det hele gjør meg sorgfull. Jeg sitter i vinduet og maler meg selv, og ser igjen farvene fra trærne. Nykirken har hatt fulle hus. Plass til mange. Et fluktsted for trengende.

Jeg er deprimert, selv trygge omgivelser og de vakre farvene jeg kan se fra mitt vindu gir ikke sinnet ro etter byens fall.

. . . årene går

Nye utstillinger av mine malerier i Bergen kaller meg til denne kjærlighetens by, verdens vakreste, som igjen er bygget opp i kjærlighet.

Bergenserne har igjen gitt perlen mellom de syv fjell et nytt ansikt. Friskere, yndigere enn noen gang. Selv ruiner kan bli starten på et nytt eventyr for oss alle som elsker og elsket denne byen, Bergen by – et ærverdig og kjærlig sted å tilbringe sitt liv.

MENNESKEBERGET

 
 
 
Nye høyder, –
En vandring i egen sjel.
Hvem er jeg?
Hvor finner jeg meningen med livet?

En søken i ditt eget univers.
Bestige nye høyder.
Moderasjon, –
Det materielle er for lite.
Ditt spirituelle vesen –
Skaper ny driv for din egen utvikling.

Menneskeberget er menneskets søken i seg selv.
Vanskelig å forlate det materielle –
I søken etter det spirituelle, –
Din egen ånd, ditt evige jeg.

Reinkarnasjon gir deg muligheten.
Å nå toppen av Menneskeberget er din enhet med din Skaper, –
Da du elsker din neste som deg selv.
Da du er blitt fullkommen kjærlighet, Guds kjærlighet.

Det er gitt deg å nå toppen av berget.
Det materielle gjør Menneskeberget uoppnåelig.
Egoismen i menneskesjelen må forlates.
Da finner du kjærligheten og kan bestige –
Menneskeberget, –
Guds kjærlighet i deg selv.

Munch i ånden,
Kommunisert fra Åndeverden – 14. juli 2022

BØLGER

 
 
 
Livets bølge –
Speiles i havets dønninger.
Stormen skummer havoverflaten.
Bølgene velter seg inn over stranden,
Sliper steiner og fjell.

Buldrende, en kaotisk verden sett ovenfra,
Men under bølgen er det stille.
Speilvendt.

Når stormen har lagt seg, –
Stillheten gir ro i sjelen.
Livets bølger gir deg naturens virkning på din sjel,
En historie om livet selv.

Et liv i kaos,
En sjel som kan beskue livets dønninger,
Livets skole.

Stillheten, bølgene, stormen, uværet, –
Det kaotiske hav er din egen sjel til du har funnet deg selv, –
Ditt spirituelle jeg.

Munch i ånden,
Kommunisert fra Åndeverden – 14. juli 2022