Samtidsdikt av Arnulf Øverland,
Kommunisert fra åndeverden 3. juni 2021.

 
Et selvbedrag –

Den tiende landeplage – et selvbedrag?
Jeg var ateist, men Gud kjenner meg,
og jeg kjenner ham.

Jeg har da min barndomstro.
Men er du blitt voksen?
Refleksjoner om livet er da en voksen egenskap.
Indoktrinert som barn, om eventyrlige hendelser,
hendelser som ikke gir mening med livet.

Den tiende landeplage er fortsatt en svevende,
men flyktig ånd over det ganske land.
Vitebegjærlig vil jeg være, også etter min død, min fysiske død.
Det gir meg mening i livet.

Jeg kastet ut en brannfakkel,
og den lyser fortsatt.
Et selvbedrag?
Jeg stiller spørsmål ved det ulogiske, gjør du min venn?

At Gud skulle reinkarnere til et menneske på jorden,
for å slette vår skyld, – finnes det logikk?
Et menneske unnfanget ved den hellige ånd,
som ble vedtatt på et kirkemøte i år 325 under keiser Konstantin.

Hvor er din logiske sans min venn?
Høres ikke dette da ut som et eventyr fra barneskolen?
Er det på tide å bli voksen,
å stille spørsmål ved de gamle uttalte «sannheter», kirkens språk?

Et fornuftig menneske, et menneske som bruker sin logikk,
skal da ikke forkastes, men bæres frem.
Kirken må være åpen til vitenskapens verden, logikken –
en fornuft, kirken ikke er tilbøyelig til å følge.
Vranglære er vi oppvokst med, vår barnetro.
Sludder og vås.
Det er nok.

Still kirken de pinlige spørsmål.
Vi vil ha vitenskap, ikke en ensidig tro, ikke eventyr –
vi ikke selv kan forhold oss til i den voksne verden.

Vi er da fornuftige mennesker.
Vi søker alle Guds kjærlighet,
uavhengig om man er ateist eller ei.
Vi er på søken i skaperverket.
Alle som en.

Et selvbedrag? Nei, overhodet ikke.
Kjærligheten kan alle ta og føle på,
den er inne i deg selv,
når du har funnet deg selv.

Den tiende landeplage må få sin ende,
– og kjærligheten overvinner alt.

Den hvite løgn –

En hvit løgn er vel da ikke så farlig?
Vi gjør jo det for å skåne våre medmennesker.
Den hvite løgn er tilgivende når den bæres frem av kjærlighet.

Den hvite løgn i kristendommen er utilgivelig,
fordi den bærer synd med seg.
Noen vil påstå, spesielt kirken, kirkens biskoper og prester,
at Gud kom til jorden i menneskeskikkelse,
for å ta på seg våre synder, for å frigjøre oss.
Hva vet de om det. Ingenting.

Jeg vet som død, levende død,
at det har ingen substans i min verden, himmelriket,
– og frigjør ingen.
Det må menneskene gjøre selv.

Frigjørelse fra ondskap og egoisme,
gjøres med kjærlighet for våre medmennesker.
Den hvite løgn, som skulle være saliggjørende,
er en belastning, gjør folk redde, engstelige, dømmende.

Jesus, et vanlig menneske, unnfanget av Maria på vanlig vis.
Man kan saktens si at det er en hellig ånd, men den har vi da alle.
Jesus ble korsfestet fordi han var en opprører mot presteskapet,
en opprører mot egoisme, maktbegjær og forfengelighet i kirkens tjeneste.
Jesus ble korsfestet fordi han var en trussel.
Kjærligheten ble korsfestet, – en mann fylt av kjærlighet.

Livet på andre siden av det fysiske liv,
himmelriket, er fullt av prester i sin anger,
fordi de selv ikke benyttet sin egen logiske kraft,
eller ikke ville fortelle hva de egentlig mente,
i fare for å bli forkastet av kirken uten lønn i hovmod.

Den lille hvite løgn som en gang var så saliggjørende,
ble til et helvete for mange.
Kirken har en oppgave.
Ta til vettet.

Livet er gitt oss alle i gave i kjærlighet,
for at vi skal finne oss selv i Guds skapelse,
hjelpe våre medmennesker, være ærlige.
Rettskaffenhet er kirkens plikt og ansvar,
gjennom nestekjærlighet.

Gud velsigne dere alle.

Et hjertens sukk –

Et fangenskap i Sachsenhausen, under den andre verdenskrig,
var et forferdelig endelikt.
Jeg kjenner på lukten, på engstelsen, på gråten,
fortvilelsen for alle mine venner.
Det må aldri skje igjen.

Jeg ser samme lidelsen i dagens verden.
Mennesker lever i hungersnød, føler seg glemt,
klarer så vidt å bevege seg.
Tørsten overgår tårens kraft.

Jeg lider med dem, fordi jeg ser dem,
hver enkelt av dem,
som jeg gjorde i fangenskap i konsentrasjonsleiren, –
grusomheter, drap, lengsel etter et nytt liv, en ny verden.

Kjære Gud, la det aldri skje igjen.
Det var min bønn.
Det var våre bønner.

En bønn i lidelse, som så mange andre i denne verden.
Hør deres bønn.
De roper til dere.
De bare lever for å overleve.

Kriger, egoisme, maktbegjær,
og klimakrise gjør verden for mange ulevelig.
Vi kan gjøre noe med alt.
Vi kan avskaffe hungersnød.

Vi kan fortelle de maktbegjærlige at det er et liv etter døden,
der de må stå til ansvar for sine egne avgjørelser i det fysiske liv,
stå til ansvar for seg selv, sin egen sjel.

Det er en fattigdom etter døden.
En fattigdom du kan reise deg fra i ditt jordiske liv,
gjennom å gjøre det du kan for din neste.

 

---

 

 

 

---

Arnulf Øverland – Nasjonalbiblioteket
Biografi – SNL
 

 
Samtidsdikt av Arnulf Øverland,
Kommunisert fra åndeverden 3. juni 2021.

 
Sommer –

Hvitveisen titter frem i sollyset.
Skogens kjærlighet åpenbarer seg.
Jeg følger stien.
Hvitveisen retter på ryggen.
Et solstreif gir næring, og hvitveisen smiler til meg.

Den gule gylne prakten som jeg svømmer i,
i mine tanker, den hvite uskyldige sfæren,
som omkranser mitt hjerte.
En gylden pollen,
en bie som summer,
som skaper fred i skogholtet.

Jeg er i mitt paradis.
Naturen, overveldende, altfavnende, kjærlig.
Mitt hjerte banker.
Jeg hører min sjel.
Du min sønn er gitt alt dette, –
for å finne meg, Din skaper.

Et lysglimt, der trærne flyttet seg av brisen fra havet,
ga meg musikk akkompagnert av fuglene,
av de flyvende vesener,
våre hjerter,
som bringer kjærligheten mellom bladene i trærne,
som visker til oss; Guds fred på jord.

Sommersolverv,
min lengste dag i livet, hvert eneste år.
Treenigheten skal modnes.
Gud vår skaper, en ånd, en kjærlighet og sønnen.
Med ett fant jeg meg selv, –
sønnen, Guds natur, sjelen i meg selv,
Den hellige ånd.

Høst –

Det fargesprakende nærværet av naturens gave.
En rytme, biorytmen som gir meg liv,
som skaper liv, dynamikken i Guds skaperverk.

Fjell og vidde, traust og godt.
Jeg skuer utover dal og fjord,
og innerst inne i meg selv svever ånden i himmelriket.

Skogen i det fjerne blir matt og grønn,
men innerst inne ser jeg hvitveisen som smilte til meg en sommer dag, –
et solstreif som traff mitt hjerte.

Himmelblå, vandrende skyer,
mørke skyer som ber meg ta kappen på.
Regnet skyller over slettene i det fjerne.

Vinden brøler og med ett gir et lynglimt.
et varsel om storm, men i min fjellhylle finner jeg ly.
Jeg ser naturens krefter, jeg ser Guds underverk, hans skaperverk i meg selv.

Treenighetens tid er overveldende.
Guds natur, Guds sønn i ånden på en fjellhylle,
en høstdag.

Vinter –

Snøen faller.
Iskrystallene, et kunstverk i Guds natur.
Hvite fjell og vidder,
over blomsterveldet fra høstens fargerike blomsterprakt.

Hesten drar min slede.
Jeg kjenner duften av hestens kjærlighet til meg selv.
Den som jeg, – elsker vinterstemningen.
Det er lett å dra.
Det er en fryd å lede, sledens glede.

Dompapen og kjøttmeisen varmer mitt hjerte,
der jeg ser dem i neket.
En gul glans omsvermet av våre svevende hjerter.
Jeg hører kirkeklokker.
Min slede er på vei til kirkens alter.
Hesten kan veien.

Kirken er lett å se med sitt kirkespir,
lett å høre med sin klang.
Hesten og sledefølget skaper forventning og stemning,
Guds ord som springer ut fra Guds hus,
kjærlighetens hus.

Men hva er det jeg ser,
en vederstyggelighet i Guds festning,
kjærligheten korsfestet.
Den hører ikke hjemme i Guds hus.
Korset er en pine, korset gir ingen mening i Guds kjærlighet.

Syng julen inn med full røst.
La guds visdom og kjærlighet vise vei,
den har du inne i deg, himmelriket, sjelen som er av Gud.

Gud er bare kjærlighet, det finnes ingen straff,
bare menneskenes egen vilje og synd som de må bære selv,
for Gud er kjærligheten selv.

En kirke fylt av kjærlighet,
en kirke fylt av mennesker,
som søker Guds kjærlighet.

Vår –

Det drypper fra taket,
isen løsner,
snøen smelter.
Våren smelter våre hjerter.

Vårens blomstervelde,
gir oss næring,
gir oss fred i sjelen.
Våren er fornyelse.

Blomstene starter sin vei fra molden,
mot lyset, mot guds kjærlighet,
solen, – stjernen i vårt univers, i vårt solsystem.

Månens faser forandrer tidens bølge.
Påsken med dens budskap forvrenger sannheten,
fordi Gud er kjærlighet,
og ville ikke ofret noen av sine barn for sin egen tilforlatelighet.

Pinsen med den hellige ånd,
vedtatt av det kirkelig råd i Nikea i år 325 under keiser Konstantin.
Kirken må få slutt på inkvisisjonen,
en kirke med en bedrøvelig historie, med mord på sin skamplett.

Våren viser vei, blomstene yngler,
gir sitt farvesprakende språk i en ny drakt,
et blomstervelde som forteller om Guds kjærlighet.
«Elsk din neste som deg selv»,
står det skrevet i blomsteveldet.

 

---

 

 

---

Arnulf Øverland – Nasjonalbiblioteket
Biografi – SNL
 

 
Samtidsdikt av Arnulf Øverland,
Kommunisert fra åndeverden 20. Mai 2021.

 

De syv fjell –

Det er en krans omkring Bergen by.
De syv segl, de syv fjell, som motstår
uværets hissige underkastelse.
De syv topper som bærer preg av den mektige ånd,
Moder jord, som i sin favn skapte en perle mellom fjord og fjell.
Bergen er en åpenbaring i seg selv.

Mine barndomsår,
– så vel som noe av min ungdomstid fikk del av
Bergens hjerte, et hjerte unnfanget av folket selv.
I min tid, en grønn barmhjertighet –
Fra Nygårdshøyden til byparken i sitt blomstervelde.
Hva kan man ønske seg mer, for sitt hjem,
der man hører til i sitt hjerte.
Jeg bryter de syv segl og gir Bergen mitt hjerte.

Syv dikt jeg brøler fra hver topp,
Lyderhorn, Damsgårdsfjellet, Løvstakken,
Ulriken, Fløyen, Rundemannen, Sandviksfjellet
For en vidunderlig bastion,
– og derfra kan jeg utbringe mitt budskap;
Samtidsdikt for den levende sjel, for oss alle.

Gud være med dere i sannhetens øyeblikk;
dikt klingende fra de syv fjell.
Stormen har lagt seg.
Lytt og lær visdommen fra Guds rike.
Himmelriket som en og hver av oss har i seg selv;
en åpenbaring fra de syv fjell.

 
Tomme ord –

Jeg roper til dere fra himmelriket.
Jeg er en røst i det fjerne, en levende røst.
Jeg ser hungersnød på Moder jord.
Jeg ser mennesker i sult.
Jeg ser grusomheter, pinsler, tortur,
En evig kamp blant underernærte,
Krig, død.

Jeg tenner en fakkel på fjellet, på de syv fjell
for at alle og enhver skal se, skal fatte den gale manns begjær.
Fra min utsiktspost ser jeg alt.
Dere vet alt; nyheter formidler daglig ondskapen,
Øyne som vrir seg bort, men mine fakler kommer ingen utenom.
De lyser opp så alle skal se din bror og søster lide;
for alle på jorden er ett folk, din familie, dine søsken.
Hungersnød, tomme ord?

Jeg har opplevd hungersnød;
en pinsel for min broders hjerte,
for min broders og søsters kropp.
Jeg unner ingen den lidelse.
Tomme ord er fulle av lidelse.
Fyll ordene med kjærlighet, med kraft til å hjelpe.
Hiv de tomme ord på bålet.
Gi levelige kår til din familie.
Moder Jord er der for deg til å dele med alle.

Et hjertens sukk!

 
En selverkjennelse –

Jeg må erkjenne.
Livet er som en mynt.
Det har et liv på jorden og et liv i himmelen.
Mynten i seg selv er hel, som livet.

Jeg levde på den ene siden da jeg var på jorden.
Jeg så ikke den andre siden før jeg kom hit,
Men mynten er hel.

I speilet ser du deg selv.
Du kan vitterlig se din fysiske kropp.
Din sjel, din ånd er usynlig for deg,
men vitterlig er den del av deg,
som mynten har sin forside eller bakside eller omvendt.

På jorden lever man livet.
I himmelriket reflekterer man over livet.
Jeg er en refleksjon av meg selv.
Jeg er levende, jeg snakker til dere.
Mitt samtidsdikt er levende.

Om du ser mynten på den ene siden,
og ikke ønsker å se den på den andre siden,
vit da at den er der, for mynten er hel, som livet er helt.

 
Rettferdighetens ensomme rytter –

Blasfemi er da galskap, eller ikke?
Beskyldt for blasfemi
fordi min logikk ikke kunne finne sjelefred i overtro.
Guds skaperverk er for oss alle, uavhengig av tro,
eller om du vil, overtro.
Vi er alle gitt et liv, et liv til å leve for å lære,
for å skape, for å hjelpe vår neste.

Forrige generasjon som er borte for dine øyne er dine røtter,
Levende fordi røtter er levende, hvis ikke blomstrer ikke treet;
Moder jord, som skaper og gir deg mat og drikke,
som gir deg sjelefred om du finner deg selv i Guds nærvær.

Rettferdighetens kamp er ensom. Å gå mot strømmen;
Å svømme mot elvens strømninger blir ensomt og vanskelig.
Å la seg føre med elven er en fryd,
men gir nødvendigvis ikke sjelefred.

I rettferdighetens navn, finner du deg selv;
hva du har gitt til andre, hva du krevde,
hvordan egoismen ble din last,
hvordan kjærligheten du gav fylte ditt hjerte,
ga næring til tomrommet, ensomheten.

Rettferdighet og sjelefred er ett og det samme.
Du trenger ikke å være ensom.
Bli en tapper rytter som deler sin kjærlighet,
Da vil den hvite hesten hente deg en dag og
følge deg inn i guds kjærlighet og hans rike, himmelriket.

Kjemp for rettferdighet, ikke bare for deg selv, men for alle!

 
Når håpet brister –

Jeg har tårer i mine øyne.
Solen skinner på toppen av fjellet,
men mine tanker blendes ikke av sollyset.

Jeg har et håp om en fredfylt verden.
En verden av ulike folkeslag
som har sitt hjerte på det stedet de hører til.
Jeg ser en fredfylt by, Bergen mellom de syv fjell.
En stemning, en atmosfære
som jeg ville likt å se over hele verden,
i hver by, i hver bygd, i hver krinkelkrok.

Men håpet slår brister,
fordi jeg kjenner eimen av krig, av sult,
av uvennskap, av maktbegjær.
Der egoismen rår har kjærligheten dårlige kår.
Et begrep som er viden kjent i himmelriket,
fordi vi ser at verden ennå ikke har lært at dere er en familie,
ett folk.

Dere og neste generasjoner er vårt håp om en bedre verden,
et håp uten brist, et håp for oss alle, både levende og døde.
Vi er, dere er, treets bæreevne, næringen for at det skal bære frukter og med sine blomster vitne om at håpet blir til rettferdighet og likhet, en sannhet, og ikke bare et håp.

I dag murer vi igjen bristene,
I denne muren av håp,
så håpet blir til fjell, de syv fjell, sterke, tilforlatelige, bærekraftige, – fjell som ikke bare omkranser Bergen, men hele Moder jord.

Gud velsigne dere alle.

 
Fortvilelse i språkdrakt –

Fangenskap er fortvilelse.
Fangenskap er lengsel etter frihet,
en lengsel etter kjærlighet,
en lengsel etter et ømt kyss
som vi alle kunne minnes om da vi var i fangenskap.

Når fortvilelsen råder gir håpet bærekraft.
Håp om et fritt nytt liv der vi kan omgås som venner, som kjærester.
Tanken gir bærekraft om den er fylt av håp og kjærlighet.
Den tanken kan dere alle sende ut i verden.
Rop høyt så verdens politiske ledere kjenner på fortvilelsen til barna som lever i hungersnød, i fattigdom, det moderne fangenskap,
samtidens fangenskap.
La oss alle lede dem ut i frihet.

Det er vårt brøl fra de syv fjell som kan skape en bedre verden,
som kan gi rom for nye tanker.
For å gi folk håp om at fortvilelsen kan bli overvunnet med vår bistand.
Vi kan gi håp.
Vi kan redde folk fra fortvilelsen, fra hungersnød.
Vi kan være et eksempel til etterfølgelse,
men da må vi brøle høyt fra våre store fjell,
så hele verden kan forstå at vi mener alvor med en verden der kjærligheten overvinner egoismen.

Bergen er der for mine føtter.
Jeg elsker denne byen, atmosfæren, og sjelen som vil alle det beste.

 
Hovmod – sinnets endelikt –

I livets gang på jorden møter vi alle ulike former for begjær.
Vi søker etter meningen med livet, sannheten.
Vi er vitebegjærlige.

Begjær er da ingen vederstyggelighet,
når det er kjærlighet som driver oss frem på livets vei.
Vi er ydmyke når vi er kjærlig, når vi ønsker vår nestes ve og vel.
Hovmodighet derimot skaper bristepunkt,
nedlatenhet, begjær som er av det vonde for en selv og for andre.

Vi kan da saktens være stolt,
men hovmod er ikke stolthet med et vennlig smil.
Hovmod har startet mange kriger i verden,
overbærenhet for andres behov,
for andres ve og vel er da aldri en god egenskap,
tvertimot et endelikt for sinnet.

Hovmod er det motsatte av ydmykhet,
og det er i ydmykhetens navn du finner
kjærligheten i deg selv og for andre.
Hovmod er egoisme.

Jeg er stolt av mine år som Bergen ga meg,
men det er en stolthet av glede.
Vi er stolte bergensere når vi favner om byen i venners lag,
og det er venner vi ønsker å være, ikke bare med bergensere,
men med alle folkeslag.

Hovmodighet har ingen plass i bergensernes hjerte.
Hovmod kan saktens skylles ut med vannet.
Vi lar det regne vekk slik at vi kan fremstå ren i hjertet.

Et glad folk i en glad by.
En by omkranset av de syv fjell som viser bærekraft,
omsorg og håp for et blomstrende liv,
der vi tar vare på hverandre,
der vi elsker hverandre.

Bergen, kjærlighetens by!

 
Himmelske ord –

Himmelen er kjærlighetens verden.
En verden der ingen er forlatt,
en verden der det er en hjelpende hånd for alle,
en verden med hjerte og sjel, Guds rike, himmelriket.

Til denne verden kommer nye generasjoner fra Moder jord.
Generasjoner av levende mennesker.
Vanskelig å begripe, vanskelig å forstå
når du bare ser den ene siden av mynten. Snu den!

Bli fortrolig med ditt sanne jeg,
sjelen din som lever videre i min verden,
en verden du vil bli del av, ta del i,
som en dag blir ditt nye hjem.

Himmelske ord, men sanne ord.

Mine ord i dag, dine ord en vakker dag.