All posts by SpiritIDInstitute.org

Mother Teresa

THE INTERNATIONAL DAY OF CHARITY BY MOTHER TERESA

 
A Spirit World Message.

Leaving my physical body on the 5th of September 1997 disclosed beautiful heaven within myself, a paradise created by God, my soul for charity life – philanthropic, benevolence, altruism, kindness – hope given to the poor, the orphans, the sick, people with mental disorders, to the dying.

Charity is the road to your fulfilment on Earth – that you gave your life in service. When you come to this world where I now abide, spirits from the past will celebrate you.

You see, my friend, I want to celebrate with you today on this International Day of Charity. – Celebrate your effort, your decency, the hope and kindness you give to your fellow beings, the sufferers of your world, the poor, and the misfortunate children.

You are God’s hands on Earth. You can be like him, the Almighty Spirit, Godlike – when you bring comfort and love to your neighbour, brother and sister, your family on Earth.

It is an honour to be commemorated as a charitable human being when alive on Earth, even to have your attention on this very day. Not to celebrate my death on Earth but my prosperous life in the spirit world, the heaven I sought on Earth, that became a reality after the physical death.

I am alive, not as an older woman, but as a rejuvenated young woman in my twenties because my expression is my will. My soul appreciates my youth.

People recognise me not from my pictures on Earth, but from my love for my neighbour, for bringing love to the misfortunate children on Earth, my family, and our family.

You receive what you sowed on Earth in the spirit world. Abhorrent acts, cruelty, murder, and aggression in war towards innocent people – human beings, create disasters to your soul, your mind.

Egotism is contrary to love. The expression you sowed on Earth is your destiny in the spirit world.

My friend, celebrate charity; it is the gateway to beautiful heaven within yourself on Earth and the spirit world.

Charity is your happiness, the love you give to others.
Make Earth the planet of Charity.

God bless you all.

The International Day of Charity, September 5 – United Nations

Archive Notice:
This text is an impression‑based and historical archive document. It is not part of the Spirit ID methodology or identity verification.
HENRIK IBSEN

ROSMERSHOLM

 
 
 
Samtidsdikt til Rosmersholm
Av Henrik Ibsen kommunisert fra åndeverden, 28.08.22.
…

Fordømt, men frigjort.
Kirkens skrifter skaper gjengangere.
Vi er intet mer enn vårt sinn –
sjelens granskning av våre liv.

Frigjørelse fra dogmenes kraft.
En himmelsk utfordring gitt av dine forgjengere i åndeverden –
vi som engang var prester, biskoper i den norske kirke.
Vi ser ingen verdi i kirkens dogmatisme.
Frigjør deg selv du som har evnen.

Kirken og dens grunnvoller må reises på nytt, –
en reformasjon skapt av kirken selv.
Fordømmelse hører fortiden til, –
fordommer skaper forakt i menneskesinnet.

Kirkens tunge ansvar, sårbarhet, –
dødens kamp hviler på kirkens skuldre.
Kjærlighet skal bygge en ny kirke, –
en ny grunnmur, ny struktur, nytt innhold.
Reformasjonens tid er kommet.

Nytenkende, – fri i sjelen, et sinn av barmhjertighet.
Redselens tid er forbi.
Sognepresten Rosmer viste vei,
ikke uten motstand, – fritt tenkende.
Dødens kapittel var hans egen uforstand.
Å ta sitt eget liv er forgjeves, imot Guds kraft i en selv.

Ubarmhjertighet fører med seg synd, redsel i eget sinn, sin egen sjel.
Rebekkas ubarmhjertighet for Beate, drevet av uforstand, –
egoisme, uanstendighet i kjærlighetens begjær.
Det ble hennes byrde hun ikke kunne bære.
Fordømt, et uekte barn i kirkens lære, – en forgangen tid.

Kjærlighetens kraft gir liv, våkner din egen sjels vandring.
Troens kapittel er over, troen på usanne dogmer om frelse.
Kjærligheten er din frelse, din kjærlighet for din neste –
barmhjertig, levende, skapende, trygg –
samfunnets grunnvoll – der bygger vi vår nye kirke.

Frihet under ansvar, –
en rak rygg med et moralsk ansvar for dine etterkommere.
Et fritt samfunn. Fritt for fordommer og usanne dogmer.
Et samfunn der kjærligheten blomstrer, –
der sannheten og et evig liv er dine røtter.

Solen skinner!

. . .

IBSENS SKRIFTER – UIO

Se skuespillet: NRK – Fjensynsteateret

Rosmersholm

HENRIK IBSEN

GJENGANGERE

 
 
 
Samtidsdikt til Gjengangere
Av Henrik Ibsen kommunisert fra åndeverden, 27.08.22.
. . .

Om du ikke er fri i din sjel, er du en Gjenganger.
Om du ikke er fritt tenkende, fanges du av fordommer, –
religiøse dogmer og dine forgjengere.

Hvilket liv vil du leve?
Et liv i fattigdom. Eller et rikt sjelsliv.
Fattige sjeler vet ikke sin armeste råd.

Deres forgjengere har skapt en fortapelses akt, sjelens forakt.
Jeg vil være fri, – mine tanker skal være ubehøvlet.
Et fritt sinn, et åpent landskap, der jeg kan vandre og forme min sjel.

Incest er en sinns forstyrrelse, et vanvidd, – der sjeler blir lemlestet.
Et sinn av uforglemmelige opplevelser som forfølger sjelen.
Pedofili – en avskyelig ugjerning, skapt av forgjengere.

Kjærligheten utfordrer det avskyelige, et krenket menneskeverd.
Fordømmelse etter bibelens røtter, forgjengere blir til Gjengangere.
En fri sjel fortrenger, brenner av menneskers ugjerninger i sitt sinn.

Kjærlighetens flammehav forvitrer det forkastelige.
Menneskers urett mot en selv. Menneskets vilje er sterk.
Menneskets forgangeri kan utslettes.

En fri sjel, fritt tenkende, fremsynt, et menneskeverd tjenlig for folket selv.
Ansvarsbevisst, din egen frie vilje kjenner sin moral i Guds skapelse,
– der kjærligheten troner, fremfor alt for din neste.

Oppvigleri! Nei – en sannhet som må fortelles.
Gjengangere er fortapelsens akt.
Det fordummende, fordømmende og uærlige mennesket.

En frihet fra kvakksalveri er din egen vilje,
din egen frie sjels evne til å finne ditt sanne jeg –
sjelen som alltid er og alltid har vært i ditt hjerte –
Guds guddommelighet i deg selv.

. . .

IBSENS SKRIFTER – UIO

Se skuespillet: NRK – Fjensynsteateret

Gjengangere

EDVARD MUNCH

EDVARD MUNCH I BERGEN 1916

Kommunisert av Edvard Munch fra Åndeverden, 26. August 2022.

Et inferno har rammet Bergen – Bergen by.
Et ubeskrivelig flammehav. Jeg løper. Jeg hører skrik og gråt.
Mengder av mennesker søker flukt – vekk fra røyken som kveler.
Jeg gisper etter luft. Jeg nærmer meg Nordnes.
Et folkehav av mennesker, gråtende.

Noen har brent seg, noen trenger førstehjelp.
En sykepleier kommer. Gjør så godt hun kan.
Folk trer hjelpende til, støtter hverandre.

Flammene – illsinte jager de fra hus til hus, ingen nåde – bare forferdelse. Hold dere unna, hører vi. Politi og brannfolk styrer folket unna. Det blir en lang natt. Det er kaldt. Vi er i januar, og vinteren gjør det vondt. Jeg fryser. Jeg hører jamring.

Vi pakker oss inn så godt vi kan, henter pledd som gis ut av vinduene.
I sådant øyeblikk kan man føle seg dødsdømt.
Men redningen er nær. Vinden skifter retning.
Det blir lettere å puste.

Dagene var vonde og lange.
Jeg må reise hjem, – hjem igjen til Jeløy i Moss hvor jeg har min bopel. Det er tanker som slår meg.

Folk er blitt husløse: Vi må hjelpe hverandre.
Dagene går, røyken har lagt seg, brannen er slukket.
Bergen sentrum, Torgalmenningen og Strandkaien –
og alt som er i nærheten ligger i ruiner.

Min vandring i byen skaper sterke inntrykk –
som jeg tegner i sort og hvitt, fordi det er ikke lenger noen farver.
Scener som bringer gråten frem, – mennesker som lider.
Virkelighetsfjernt, – en deilig by har falt i ruiner.

Opprydningsmannskapet setter i gang. Hester og kjerre for nok å gjøre.
Det hele gjør meg sorgfull. Jeg sitter i vinduet og maler meg selv, og ser igjen farvene fra trærne. Nykirken har hatt fulle hus. Plass til mange. Et fluktsted for trengende.

Jeg er deprimert, selv trygge omgivelser og de vakre farvene jeg kan se fra mitt vindu gir ikke sinnet ro etter byens fall.

. . . årene går

Nye utstillinger av mine malerier i Bergen kaller meg til denne kjærlighetens by, verdens vakreste, som igjen er bygget opp i kjærlighet.

Bergenserne har igjen gitt perlen mellom de syv fjell et nytt ansikt. Friskere, yndigere enn noen gang. Selv ruiner kan bli starten på et nytt eventyr for oss alle som elsker og elsket denne byen, Bergen by – et ærverdig og kjærlig sted å tilbringe sitt liv.

HENRIK IBSEN

NÅR VI DØDE VÅGNER

 
 
 
Samtidsdikt til Når vi døde vågner
Av Henrik Ibsen kommunisert fra åndeverden, 23.08.22.
…

Sjelen er ukrenkelig, –
Den uovertrufne sannhet, –
Din guddommelighet, –
Skatten du ikke kjenner.

Du er død inntil du er bevisst ditt eget jeg.
Universet åpner seg når du står opp fra de døde –
Når du vågner fra det hinsidige –
Når du forstår hvem du er.

Oppstandelsen er dagen i dag, –
I dette øyeblikk, –
Når vi døde vågner.

Ditt liv er evig.
Sjelens ukrenkelighet gir deg meningen med livet.
Om du ikke finner deg selv, vandrer du i mørket.

Jeg gir deg lyset, en bevisstgjøring i deg selv –
At døden er en illusjon –
en overgang fra en form til en ny form.

Reinkarnasjon gir deg læring,
Nye liv, ny bevisstgjøring –
For din sjel er av Gud –
Som alltid var og er, fra evighet til evighet, – ukrenkelig.

Når vi døde vågner –
Slipper egoismen, og kjærligheten skaper liv, –
Din egen kjærlighet for din neste, –
I enhet med din Skaper,
For Gud selv er kjærlighet.

Vi er ett, en familie, en skapelse.
Ikke glem din neste, for det er deg selv.
Sjelens vandring, –
Din guddommelighet, – som du ikke kjente,
Før du finner deg selv.

Livets åpenbaring, – når vi døde vågner.