Samtidsdikt av Arnulf Øverland,
Kommunisert fra åndeverden 10. juni 2021.

Den frie tanke –

Fuglene svever over meg.
Jeg hører fuglekvitter, –
en strofe som treffer mitt hjerte,
en tanke med vingespenn.

Jeg flyr i mine tanker.
Luften er uten hindring.
En strofe av kjærlighet favner mitt sinn.
Med ett er fuglekvitter, fuglens sang,
fuglens barmhjertighet, kjærlighet til mennesket,
blitt min frie tanke.

Jeg skriver, jeg leser, –
med ett en refleksjon av svevende tanker,
ingen hindring, bare meg selv,
min tanke, en fri tanke.

Dogmenes tanke avgrenser mitt tankespill,
avgrenser ditt sinn.
Religioner setter fuglen i bur.
Slipp den fri,
slipp kjærligheten ut i det frie rom hvor den kan puste,
hvor den kan finne fred i skapelsen.

Dogmenes kraft forspiller tankens frihet.
Jeg vil ikke tro noe som helst.
Jeg vil tenke, reflektere, skrive og lese mine egne ord.
Jeg vil forme mitt eget sinn.
Den frie tanke.

 
Samtidsdikt av Arnulf Øverland,
Kommunisert fra åndeverden 4. juli 2021

 
Morgenstund

Det er daggry.
Jeg sitter ved vinduet.
Stearinlyset gir rommet fortsatt lys.
Åsen jeg ser som springer rett ut i havgapet lysner.

Et solstreif møter mitt blikk.
Den grønne lungen ut i havgapet er med ett fargerik.
Åssiden fylt av lyng med sitt lilla skjær.
Krusningene skimtes i havgapet innover mot stranden, –
en strand som venter på mitt morgenbad.

Jeg nipper til kaffen denne morgenstund.
Sollyset som blir sterkere varmer mitt hjerte.
Plutselig er rommet fylt av de varme stråler.
Stearinlyset har gjort sin plikt, –
og spares til skumringens time.

Morgenstunden gir meg mening, –
det vakre maleriet jeg ser fra mitt vindu.
Gårsdagens uvær forsvant bak solen.
Jeg kan fortsette mitt maleri.
Jeg finner penselen og min palett,
og gir navnet jeg har dvelt over denne stund, –
da morgenlyset varmet mitt hjerte nok en gang.
Jeg skriver min signatur på Guds skapelse;
Morgenstund.

“Morgenstund” er ett av seks dikt i Landskap, fra Arnulf Øverland i ånden, 2021.